Sancti Spiritus

Etter en bedre frokost bestemte vi oss for spasertur i byen. Etter ca. 300 meter fant Andreas en frisør, og fikk en utmerket hårklipp for en dollar. Vi gikk nedover ei handlegate, og var innom både pesobutikker og dollarbutikker. Dette systemet finnes over alt på Cuba. I pesobutikkene var det mye tomme hyller, mens det var ganske bra vareutvalg i dollarbutikkene. Dette gjenspeilte seg i at de mest bemidlede cubanerne stod i lange køer foran vekslingskontorene for å få vekslet pesos til dollar.

Vi hadde lest om byens største attraksjon, brua Puente Yayabo fra 1815, og gikk for å ta denne nærmere i øyesyn. Vi ble vel ikke akkurat storlig imponert, men tok nå likevel de obligatoriske bildene. Like ved brua fikk Alf en omgang av en sigarrøykende skopusser. Deretter tok vi hestedrosje til zologisk hage. Hestedrosje er et helt vanlig transportmiddel mange steder på Cuba. Det var ingen i billettluka, men porten var åpen, så vi spaserte inn og begynte å hilse på dyrene. Da kom det en vakt som stillferdig forklarte oss at dyrehagen var stengt på mandager.

Slik er det med de fleste cubanske museer og severdigheter. Ved siden av zologisk hage fant vi noe som best kan beskrives som et fesjå. Det var ikke særlig mye liv der da vi passerte gjennom, men Alf fikk prøvd seg som skytter (luftgevær og pappblink), og Andreas og Elin fikk kjøpt lokalt øl på tank. Man måtte ha med drikkekar selv. En tom brusflaske gjorde absolutt nytten. Det kostet ikke mer enn et par pesos for en halvliter.

På hjemveien gikk vi oss litt vill, så det ble en temmelig lang spasertur. I Sancti Spiritus var det svært lite turister sammenlignet med de fleste andre plassene vi besøkte. På vår lange byvandring fikk vi praktisk talt ingen tilbud om sigarer eller spørsmål om såpe, slik vi fikk overalt ellers. Vi gikk forbi en barneskole der elevene var i ferd med å gjøre seg klare for dagens hvilepause. De brettet ut klappsenger, og la seg pent og pyntelig ned.

For første gang på turen fikk vi biff til middag, ettefulgt av en nesten uspiselig søt dessert. Vi lot oss sjarmere av barnebarnet i huset, Lidier Andy på ni måneder.

Etter litt om og men, fikk vi avtalt med samme sjåfør som hadde kjørt oss hit å kjøre oss til neste stoppested, Playa Giron (Grisebukta). Turen gikk langs "motorveien" som strekker seg fra Sancti Spiritus til Pinar del Rio. På store deler av strekningen var det ikke noe skille mellom kjøreretningene, og det varierte mellom to og tre felt i hver retning. Feltet lengst til høyre var "reservert" for haikere og selgere. Sjåføren var hard på gassen, så det var bare så vidt vi fikk forhandlet oss fram til en dostopp. To ganger krysset toglinja motorveien, og da var det full stopp-skilt i begge retninger.

Der vi tok av fra motorveien het det Australia. Turen tok ca. tre timer, og vi ankom playa Giron i firetida. Det var dessverre ingen privat overnatting å oppdrive, så vi måtte ta til takke med hotell. Vi leide tre små bungalower til $40 pr. stykk, turens dyreste overnatting.

Vi avsluttet dagen med et skikkelig kveldsbad både i havet og i hotellets basseng. Vi så sola synke i havet, men hvor var elgen? Middagen ble inntatt i hotellets restaurant. Servicen var dårlig, maten halvkald og trist, og prisen var turens høyeste ($10).

Copyright © 2002 Svada.com.